Liz og klassen hennes er fra Setesdal i Aust-Agder og reiser på skoletur til Kragerø Maritime Leirskole i Telemark. Liz gruer seg til flere dager i strekk med klassens verste plageånder, men plutselig begynner de å utsettes for ulykker. Og romvenninnen hennes må reise hjem med akutte pustevansker. Noe er fryktelig galt på den gamle leirskolen. Og det er noe veldig rart med den nye jenta Liz må bo på rom med …
Det beveget seg der inne i madrassen, avtrykk av hender flyttet seg rundt under det spraglete stoffet. Liz snudde seg og forsøkte å løpe ut igjen, men beina sto bom fast. Nå hørte hun lyden igjen. Svrrrrrrrr… Det var glidelåsen som åpnet seg. Sakte. Så lød en hes hvisking innenfra madrassen:
”Du skal bli min nye venn.”
I.M.H. Gilbert er født i 1981 og oppvokst i Valhall – en liten, snirklete avkrok i Setesdal. Tidlig ble naboene rollefigurer i nedtegnede skrekkhistorier for grusomme til å utgis på noe forlag. Valhall bød nemlig på et GRUSOMT rolleregister: En prest, en gal gammel dame, bergensere, to eldre søstre – og: en fru Valhall. Gilbert hevder historiene er sanne. Til daglig jobber Gilbert som frilansjournalist, og hun har en mastergrad i filosofi.
Dette forteller Gilbert om Rom 33:
– Rom 33 har utgangspunkt i en sann historie. I fra da jeg som 13-åring var med venninnen min og familien hennes til spøkelsenes fædreland, Skottland.
Min venninne og jeg skulle bo innerst inne i en mørk, knirkete gang på et eldgammelt hotell i Inverness. Bak en gammel, tung tredør til hotellrom 33, sto to senger med et nattbord i mellom. Jeg fortet meg å velge sengen nærmest døren. Det skulle jeg komme til å angre på. Jeg oppdaget en stor blodflekk på det blomstrete sengeteppet. Resepsjonssjefen kom selv opp med nytt sengeteppe til meg etter at jeg ringte ned og klaget. Da jeg spurte hvor blodflekken kom fra, så han på meg med et svett blikk og mumlet noe uforståelig på skotsk, mens han skjelvende trakk av sengeteppet. Det eneste jeg oppfattet var: «It is not the first time blood has been spilled in this room». Og det stoppet ikke der. Da klokken slo tolv hørte vi knirkende steg i hotellrommet ved siden av. I en time lå vi stive under dynene og lyttet. Da vi gikk ut av rommet neste dag, sto døren til naborommet åpent. Vi tittet inn. Det var et bøttekott.
