Når sjøisen minker i Arktis, må isbjørnen bli lenger på land. Den gode nyheten er at isbjørnen på Svalbard evner å tilpasse seg.
Sommeren 2023 sjokkerte ekspertene da sjøisutbredelsen globalt var mer enn 3 millioner kvadratkilometer lavere enn normalperioden 1981–2010. Det tilsvarer et område som er halvannen gang så stort som Grønland. Eller nesten åtte ganger Norges areal.
Den ekstreme situasjonen har fortsatt i 2024, og sjøisens utvikling står i sterk kontrast til nivåer vi tidligere har sett.
– I både Arktis og Antarktis er isutbredelsen nå betydelig lavere enn normalt, noe som har ført til den ekstremt lave globale isutbredelse denne sommeren, sier Signe Aaboe, klimaforsker ved Meteorologisk institutt.
Rekordvarm sommer, hvorfor ikke rekordlite sjøis?
Mange spør seg hvorfor sjøisen i Arktis ikke nådde et rekordlavt nivå i år, siden det har vært ekstremt høye temperaturer i sommer.
Svaret er at det er mange parametre som spiller inn og at det er store regionale forskjeller.
– Kombinasjonen av kaldere luftstrømmer og sørlig isdrift fra det arktiske bassenget førte til en mer normal mengde sjøis i vinter, sier Signe Aaboe.
Etter vinteren kom en rask issmelting som virkelig skjøt fart i juli. På dette tidspunktet sank isutbredelsen fra et normalt nivå til den tredje laveste målingen på rekordtid.
– Det skyldes at isen som kom i vinter, er mindre robust enn is som har ligget over flere år.
Førsteårsis, den som ble dannet i vinter, er på noen centimeter til rundt 1 meter i tykkelse. Flerårsisen, derimot, kan være opp til 3 meter tykk eller til tider mer, og tåler mye bedre sommerens varme.
– Når det da kommer en varm sommer, er den yngre og tynnere sjøisen svært sårbar og smelter raskere enn flerårsis, forklarer Aaboe.
Isbjørnen må bli lenger på land
På Svalbard lever det i dag cirka 250 isbjørner. Disse vandrer aldri langt unna øygruppa.
Når sjøisen ligger helt inntil land, vandrer i tillegg flere hundre isbjørner innom i løpet av året.
– Men når sjøisen minker drastisk, må isbjørnen bli på land mye lenger enn da sjøisen oftere lå rundt øyene, forteller Jon Aars. Han er forsker ved Norsk polarinstitutt og arbeider med langtidsovervåking av isbjørn.
Svalbardrein – en alternativ matkilde for isbjørn
Svalbardreinen er den største plantespiseren på Svalbard. Bestanden har doblet seg siden 1980-tallet. Rundt Longyearbyen er bestanden nesten firedoblet.
– Den er “klimavinneren” av dyrene som lever året rundt på Svalbard, sier Åshild Ønvik Pedersen, som er forsker ved Norsk polarinstitutt og leder COAT Svalbard som MET er en del av.
Tidligere trodde forskerne at reinsdyr var av liten betydning som mat for isbjørnen, selv om de antydet at bjørnen trolig kunne tilpasse atferden sin til nye byttedyr.
Men nå?
– Observasjoner og forskning tyder på at vi er midt i en utvikling der isbjørnen i økende grad finner alternative matkilder. Både svalbardrein og egg fra fugl, som ærfugl og gås, er aktuelle byttedyr og matkilder på land, forklarer hun.
Sjøisen er viktig for isbjørn på flere vis
Isbjørnen på Svalbard har blitt påvirket av at sjøisen forsvinner rundt øyene også andre måter. For eksempel har flere viktige hi-områder for gravide binner mistet sin verdi fordi isen rundt øyene om høsten ikke dannes tidlig nok.
– Vi tror flere av bjørnene nå går i hi vest i Russisk Arktis, på Franz Josef Land.
Isbjørnene må nå også ofte svømme opp til flere hundre kilometer mellom øyene og iskanten hvor mange av dem jakter. Dette er energikrevende, forklarer Aars.
– Til tross for dette, er bjørnene fortsatt i fin form. De overlever greit, ungene vokser opp og bestanden er trolig fortsatt stabil eller i vekst.
Bjørnenes evne til å tilpasse seg er stor. Men det finnes ikke isbjørn i områder hvor de aldri kan drive jakt etter mat på sjøisen.
– Så fortsetter isen å forsvinne, går de trolig hardere tider i møte de kommende tiårene, påpeker Aars.
Sommer og issmelting i Arktis, vinter og isdannelse i Antarktis
For Arktis var det marine hetebølger i Atlanterhavet og i Barentshavet, og den rekordhøye lufttemperaturen på Svalbard i sommer, som førte til raskere issmelting enn vanlig.
Den årlige minimumsverdien endte som den sjette laveste vi har registrert siden målingene startet i 1978. Selv om det ikke er rekordlavt, er det langt under gjennomsnittet.
I Antarktis, hvor det har vært vinter, har isdannelsen foregått mye langsommere enn normalt. Den 29. september ble årets maksimum isutbredelse målt til 17,69 millioner kvadratkilometer.
– Det er en av de laveste maksimumverdiene vi noensinne har registrert, bare litt over fjorårets rekordlave vinterutbredelse, sier Aaboe.
Årets dato for maksimumsnivå av sjøisen i Antarktis er også en av de seneste noen gang registrert. Normalt snur isutbredelsens vekst rundt midten av september.
Utfordringer med satellittdata
En utfordring i årets overvåkning av sjøis har vært et brudd i leveransen av satellittdata mellom 12. og 17. september. Dette sammenfaller med perioden hvor forskerne normalt ville ha fastslått de årlige minimums- og maksimumsverdiene for isutbredelsen.
Til tross for dette datahullet anslår forskere at det årlige minimum for Arktis er rundt 4,6 millioner kvadratkilometer og forekom akkurat rundt 12. september.
Heldigvis er overvåkningen av sjøisen tilbake i sin vanlige kjøring igjen.
– Vi ser nå at vi går mot vinter og at isen begynner å fryse til i Arktis. Men det skjer mye saktere enn vanlig og akkurat nå har vi ekstrem lav isutbredelse for denne årstiden. Senere tilfrysing av havene er en av de konsekvenser vi forventer fra et varmere klima.
