– Vi ser heldigvis en helt annen sikkerhetskultur i dag enn for noen tiår siden, sier seksjonsleder i Arbeidstilsynet, Trond-Henry Skjønsfjell.
Neste år er det kroken på døra for utvinning av kull i Store Norskes gruver. Men det er fremdeles nesten ett år igjen med drift, i det som opp gjennom historien har vært en av de mest risikofylte bransjene man kan jobbe i.
Siden 70-tallet har antall ulykker og dødsfall i kullgruvene på Svalbard falt dramatisk. Her gjelder det å ikke snuble på oppløpet.
– Vi håper, og regner med, at vi slipper å komme tilbake på ulykkestilsyn før de avslutter driften, sier Skjønsfjell.
– Alle må dra i samme retning
Arbeidstilsynet har opp gjennom årene fulgt Store Norske tett, med årlige tilsyn, veiledning og dialog
– Alle som går inn i gruva, skal komme like friske ut igjen. Da er det viktig at alle gode krefter drar i samme retning, sier Skjønsfjell.
Under tilsynet stiller Store Norske med gruvesjef, driftsingeniør, stiger (arbeidsleder), verneombud og HMS-rådgiver, i tillegg er bedriftshelsetjenesten med. De forklarer hvordan de jobber med sikkerheten, overordnet HMS-plan og opplæring. De forklarer hvordan alt fra små til store hendelser rapporteres, og hvilke tiltak som er iverksatt.
Odd E. Hofstad er verneombud, og jobber som beltevakt. Det vil si at han blant annet sørger for inspeksjon og vedlikehold av kullltransportbeltene. Hofstad forteller at de etter alle avvik og hendelser diskuterer hva som kan forbedres.
– Gruvearbeidernes sikkerhet og helse går foran alt, sier gruvesjef Tor Inge Nyheim.
Livsfarlig støv
Seniorrådgiver Otto Bjarte Johnsen i Arbeidstilsynet leder det siste planlagte tilsynet i Gruve 7. Han manøvrerer rutinert gjennom den planlagte sjekklista, før det er tid for befaring.
Sju mørke kilometer inn i fjellet må Johnsen nesten krype på knærne det siste stykket frem mot kullåren, som ligger som et drøyt metertykt lag i fjellet. Over er 300–400 meter med fjell.
Med en støvete fjernkontroll styrer gruvearbeider Kristoffer Flaten, som har jobben som kutter, en lang, kullbrytende maskin, med fryktinngytende kniver. En såkalt Continious Miner, i dagligtale bare «CM». Den gnafser lett kullet i småbiter. Kullet sendes bakover til en shuttlecar, og den kjører kullet bort til beltene som transporterer kullet den sju kilometer lange veien ut av gruva.
Maskiner og teknisk sikkerhet, rasfare, organisering og opplæring er åpenbare og gjentagende tema under Arbeidstilsynets årlige tilsyn hos Store Norske. I dag er hovedtema en liten, nærmest usynlig fare, som kan utgjøre svært stor fare; støv. Både kullstøv og steinstøv.
– Steinstøv kan skade lungene, og kullstøv er eksplosjonsfarlig, forklarer Otto Bjarte Johnsen.
Store eksplosjonsulykker
I løpet av en tiårsårsperiode fra slutten av 40-tallet og tidlig på 50-tallet omkom nesten 50 gruvearbeidere på Svalbard i eksplosjonsulykker i ulike gruver.
Stabsdirektør og HR-ansvarlig i Store Norske, Rigmor Abel, forteller om den verste gruveulykken i selskapets historie. Natt til 3. januar 1920 førte en kullstøveksplosjon, antent av et mineskudd i en av gruvens indre arbeidsplasser, til at 26 menn mistet livet. På grunn av en ettereksplosjon oppstod det en gruvebrann, som pågikk helt frem til sommeren.
– Gruveulykken markerte en endring i hvordan selskapet så på sikkerhet i gruvene, sier Rigmor Abel.
Etter alle ulykkene har det skjedd svært mye med sikkerheten i kullgruvene på Svalbard.
Kraftig nedgang i ulykker og dødsfall
Arbeidstilsynet overtok ansvaret for å følge opp gruvene etter Kings Bay-ulykken i 1962, hvor 21 arbeidere omkom.
– Gjennom 60 år med tilsyn med gruver på Svalbard har vi sett en enorm utvikling i arbeidet med helse, miljø og sikkerhet, sier seksjonsleder i Arbeidstilsynet, Trond-Henry Skjønsfjell.
Bare de siste ti årene har Arbeidstilsynet vært på 41 tilsyn i næringen bergverksdrift og utvinning på Svalbard. Det inkluderer tilsyn i flere gruver som Store Norske har hatt i drift de siste ti årene, samt tilsyn i russisk kullgruve i Barentsburg. I løpet av disse årene har det vært relativt få pålegg.
– Samarbeidet og dialogen med gruveselskapene har fungert godt, sier Skjønsfjell.
– Jobber godt med sikkerheten
Ute i dagslys igjen er tonen mellom myndighet og virksomhet god, men også alvorlig. I den grad det er mulig, gir inspektørene alltid en foreløpig tilbakemelding til virksomheter om hva de har funnet, umiddelbart etter et tilsyn.
Arbeidstilsynets inspektører er fornøyd med det de har fått presentert, og roser Store Norske for godt arbeid. Samtidig utelukker de ikke at de kommer til å be om noe mer informasjon, før de konkluderer i en tilsynsrapport.
Rigmor Abel i Store Norske understreker at de ser på tilbakemeldingene og de mulige påleggene som kommer som en mulighet til å bli enda bedre i arbeidet med sikkerhet.
– Siden gruvedriften startet for over 100 år siden på Svalbard, har det vært svært store fremskritt for gruvearbeidernes helse, arbeidsmiljø og sikkerhet, sier Abel.
Hun legger til at Arbeidstilsynet har vært en viktig brikke i dette arbeidet, både som kontrollorgan og en konstruktiv samarbeidspartner for å forbedre sikkerheten.
Vil jobbe i gruven til siste kullbit er kjørt ut
Seniorinspektør Otto Bjarte Johnsen avslutter tilsynet med å spørre om planene for avslutningen. Hvordan blir det når det neste sommer nærmer seg sluttdato for norsk kullgruvedrift, og dermed slutten for Gruve 7. Vil de ha nok folk, og folk med rett kompetanse, til å ivareta sikkerheten godt nok?
Gruvesjef Tor Inge Nyheim og driftsingeniør Alf Brun legger frem planen for den siste tida med drift, og for oppryddingsarbeidet i etterkant. Verneombud Hofstad er ikke bekymret.
– Det folk snakker om her nå, er at de vil være med på avslutningen. De vil ha med seg den historiske begivenheten det er når kulldrifta på Svalbard stopper opp, sier Hofstad.
Like ved kirka i Longyearbyen står en bauta til minne om alle gruvearbeiderne i Store Norske som har mistet livet i gruvene. Der står det 101 navn. Den siste dødsulykken var i 2005.
Og på den bautaen skal ingen flere navn inn i løpet av de siste månedene av over 100 år med norske kullgruver på Svalbard.
